Hvis du er vant til å spille konserter og gjennomføre prøvespill fra tidlig alder, har du også erfart at det som oftest går bra, selv om du er nervøs. Nervøsitet, frykt, skam og angst er helt normale følelser som kan dukke opp fra tid til annen, men som kan være ubehagelige om du ikke vet hvordan du skal forholde deg til dem. Gjennom aksept, forståelse og bevisst håndtering kan du imidlertid gjøre sommerfuglene i magen til en ressurs når du skal prestere foran andre.

Følelsene kom først

Bård Monsen er universitetslektor i fiolin ved Barratt Due musikkinstitutt, og er godt kjent med forskningen om hvordan følelser oppstår og hvordan man håndterer dem. Han forklarer at følelsene er eldre enn tankene våre, og at menneskene følte lenge før vi utviklet tenkeevnen. Signalsystemet for følelser går fortere inni hjernen vår enn tanken. Det går også fortere mellom mennesker enn å snakke sammen. 

Følelser kommer altså plutselig og uten at du kan styre dem. De kommer raskere enn du klarer å tenke. Er det da noen måte å fjerne fryktfølelsen du noen ganger får på scenen?

– Du kan ikke kvitte deg med følelsene. Men du kan lære deg å tåle dem, sier Monsen.

Fra aksept til håndtering

STEG 1. Det viktigste i møte med ubehagelige følelser er at man først aksepterer at de er der. Følelser har man uansett. Om du blir sint på deg selv på øvingsrommet eller fylt av frykt før et prøvespill, så er første steg at du aksepterer at disse følelsene er der. Man må ikke henge seg opp i en følelse.

STEG 2. Neste steg blir å forstå hvorfor disse følelsene dukker opp. Hva gjør deg sint på øverommet? Hvorfor blir du redd før et prøvespill? Når man forstår hvorfor følelsene oppstår, kan man begynne å forholde deg bevisst til dem.  

STEG 3. Det er lett å ignorere følelsene, ofte er de vonde og man ønsker ikke å gå inn i dem. Men man kan selv ta et bevisst valg om hvordan man ønsker å respondere på frykten, angsten eller sinnet. Du velger selv hvordan du håndterer følelsene. Det beste er å akseptere at de er der, og så heller fokusere på målsettinger og konkrete oppgaver i musikken.

Kontrollen kommer

Heller enn å skyve følelsene under teppet kan man altså akseptere at de er der, forstå hvorfor de oppstår og ta et bevisst valg om hvordan man ønsker å håndtere dem. Da vil man etter hvert få mer kontroll.

– Etterhvert som du gjenkjenner følelsene, vet du hvordan du skal reagere. Og da er ikke følelsene lenger ubehagelige, sier Monsen.

Tekst: Øyvind Hamre

Har du opplevd at du kom deg på øvingsrommet, men uten å egentlig ha noen plan? Og på slutten av øvingen stiller du deg spørsmålet: hva har jeg egentlig gjort?, spør Anders Hall Grøterud, leder for Senter for talentutvikling. Grøterud er opptatt av å fokusere på det man kan påvirke, mer enn det vi er født med.

– Mange pianister skulle nok gjerne hatt større hender, men det får du ikke gjort noe med. Derimot kan du øve opp hendene til å spille bra. Alt som ligger utenfor vår kontroll kan vi øve oss på å takle, slik at vi er best mulig forberedt, sier Grøterud.

Den bevisste øvingen

For å bli god i noe, må man øve. Men de fleste av oss som øver, ender opp med å øve tilfeldig, uten en tydelig plan for økten. Da blir framgangen tregere, øvingen mindre effektiv og man får ikke utnyttet tiden fullt ut.

Naiv øving er når man ikke har noen tydelige mål for øvingen. For en musiker betyr det gjerne at man kjører gjennom kjent stoff på autopilot. Dette stoffet er komfortabelt å spille og man blir ikke usikker i møte med et vanskelig og ukjent stykke. Grøterud presiserer at man selvsagt blir bedre av naiv øving, men man får ikke brukt tiden fullt ut, og man når gjerne et platå der fremgangen stopper opp.

Den andre tilnærmingen er en gjennomtenkt og bevisst øving. Dette er når man har et tydelig mål for økten og har tenkt gjennom hva som trengs å øves på. Ofte kan disse øvingsøktene være mye kortere og mer intense enn vanlig øving. Det er begrenset hvor lenge mennesker klarer å fokusere på en utfordrende aktivitet, og derfor er det ofte mer gunstig å øve effektivt i kort tid og ta gode pauser.

Øvehjulet

Noe av det viktigste for den gjennomtenkte øvingen er at man får et reflektert forhold til sine egne ferdigheter. Øvingsprosessen kan presenteres i form av et «øvehjul», som starter med analysen av oppgaven man har foran seg og veien fram mot fremføringen, via øvingsmål, gjennomføring av øving, tilbakemelding og evaluering.

– I analysen er det viktig å være dønn ærlig med seg selv. Ellers øver man ikke nok på de riktige tingene, særlig det som er vanskelig, sier Grøterud

Etter man har redegjort for hvor man står og hva man behøver bli bedre på, gjenstår det å finne ut hvordan man kommer seg dit man ønsker å være. Slik får man et mål for øvingsøkten. Grøterud benytter en metodikk som han kaller for evaluering 3+3. Denne innebærer at man finner tre ting som man gjorde bra og tre ting som man har lyst til å videreutvikle etter hver øving. Denne evalueringen øker motivasjonen og gjør at de framtidige øktene blir mer effektive, uten å utelukkende fokusere på det negative.

Et øvescenario

August Schieldrop er tubaist og deltager i Crescendos mentorprogram fra 2020. Under ett av Superøving-seminarene viste Schieldrop fram et vanlig scenario, der han øver på et utdrag før et prøvespill. Stykket var fra Berlioz’ Symphonie fantastique. Først spilte han slik han ønsker at det skal låte. Etter opptredenen kommenterte han det for salen:

– Nå var det ikke akkurat slik jeg ville at det skulle låte, men noenlunde i nærheten av der jeg ønsker å være. Og det er viktig å vite hvor man skal, dersom man skal sette seg noen mål for å komme opp på det nivået man ønsker. Da er det nødvendig å identifisere de problemene man allerede har, for å kunne gjøre noe med dem.

Schieldrop spilte så det samme utdraget for salen, men denne gangen på det nivået han faktisk er. Nå kom forbedringspotensialet mye tydeligere fram.       

– Som dere hørte der, var det en ganske stor forskjell. Pulsen var ikke like god som første gangen. Tubaens rolle blir ofte som en slags basslinje i et orkester, og da er det utrolig viktig med jevn puls. I tillegg bommet jeg på topptonene. Så da har jeg identifisert de to største problemene mine, og jeg vet veien videre, forklarte Schieldrop, og la til at man også kan få noen andre til å lytte og analysere hva som kan forbedres.

Ulike typer mål

Man kan ha ulike typer mål med øvingen. Schieldrop hadde i sitt scenario et mål om å lykkes på et prøvespill – dette kan kalles et resultatmål. Selv om det kan være viktig med et mål om å gjøre en god konsert eller opptreden, så er ikke dette noe du har kontroll over selv.

Grøterud, som har bakgrunn som idrettspsykolog, siterer Karsten Warholms suksesstrener Leif Olav Alnes på at man må fokusere på det man kan styre. «Vi er ikke redde for å tape. Vi er redde for ikke å ha utvikling» sier Alnes i et sitat, og for Grøterud er dette et viktig poeng; ofte er det bedre å fokusere på langsiktig utvikling, enn enkelte prestasjoner som ikke ga det resultatet man håpet på.

– Det er det som ligger i å se på prestasjonene som ligger bak resultatet, identifisere forbedringsområder og gi oppgaver til en selv, som tar deg videre, sier Grøterud.

Derfor kan det være mer produktivt å ha såkalte prosessmål, ved for eksempel å stille spørsmålet: Hvordan skal jeg øve denne uka? Gjennom å løfte blikket fra eksterne faktorer man ikke kan kontrollere – som en jurybedømmelse – og heller rette det mot sin egen utvikling, kan man unngå å miste motet. I tillegg kan det å ha øvingsmål for den enkelte økten være veldig givende, da sikrer man gjennomtenkt, effektiv øving.

God og dårlig øving 

Et helt grunnleggende spørsmål er: Hva er egentlig øving?
– Alt som bringer oss nærmere det vi ønsker å oppnå, sier Bård Monsen, seksjonsleder for kammermusikk og strykere ved Barratt Due musikkinstitutt.

Han tar et eksempel med Paganini som var verdenskjent for sin spilling, men som nesten ikke øvde med instrumentet. Tiden hans gikk heller til komponering. I Monsens erfaring er det likevel noen forskjeller som kjennetegner god og dårlig øving.

God øving er når jeg er i kontakt med det jeg ønsker å oppnå. Når jeg vet hva jeg vil, og har en idé om hva som skal til, da blir det god øving. Dårlig øving er når jeg spiller for å unngå noe, for eksempel å spille surt. Øvingen min blir ofte dårlig hvis den eneste hensikten er å unngå å gjøre feil, sier Monsen.

Hvor mye?

Hvor mye bør man egentlig øve? August Schieldrop sier følgende:
– Et motto for meg er at jeg øver så mye jeg kan – godt. For meg betyr det at all øving som ikke er skikkelig god øving er bortkastet tid. Det å sitte og øve dårlig kan fort gjøre at jeg lærer meg ting dårligere og at jeg rett og slett blir dårligere til å spille, sier han.

Hva som er riktig øving varierer fra person til person og det finnes ikke noen fasit som passer alle. To av Norges dyktigste musikere, Christian Ihle Hadland og Guro Kleven Hagen, har to vidt forskjellige øvingsrutiner. Ihle Hadland kan sette seg ned ved et piano – og vipps så er det gått seks timer med god øving. Kleven Hagen øver derimot tre timer hver dag, men det er nøye planlagt og strukturert øving. Hun bruker blant annet aldri mer enn seks minutter på et vanskelig parti før hun går videre.

Det er dessverre ingen fasit på hvor mange timer man burde øve. Men én ting er forskere og musikere helt enige om: det kreves mange timer med øving for å bli god.
Det oppløftende er at hvis øvingen er både gjennomtenkt og effektiv, betyr det færre timer på øvingsrommet.

Tekst: Øyvind Hamre

Se foredrag fra seminaret Superøving her:

Film av: Who Dares Media