Deltakere på seminaret "Superøving" har fått ekspertenes tips til hvordan man kan øve best mulig. Foto: Thea Gunnes

Hvordan bli en superøver

Hvor mye bør jeg øve? Og hva er forskjellen på god og dårlig øving? Seminaret "Superøving" har vært avholdt for mer enn 600 deltakere i seks norske byer i høst. Det handler om hvordan du får maksimalt ut av tiden på øverommet.

Har du opplevd at du kom deg på øvingsrommet, men uten å egentlig ha noen plan? Og på slutten av øvingen stiller du deg spørsmålet: hva har jeg egentlig gjort?, spør Anders Hall Grøterud, leder for Senter for talentutvikling. Grøterud er opptatt av å fokusere på det man kan påvirke, mer enn det vi er født med.

– Mange pianister skulle nok gjerne hatt større hender, men det får du ikke gjort noe med. Derimot kan du øve opp hendene til å spille bra. Alt som ligger utenfor vår kontroll kan vi øve oss på å takle, slik at vi er best mulig forberedt, sier Grøterud.

Den bevisste øvingen

For å bli god i noe, må man øve. Men de fleste av oss som øver, ender opp med å øve tilfeldig, uten en tydelig plan for økten. Da blir framgangen tregere, øvingen mindre effektiv og man får ikke utnyttet tiden fullt ut.

Naiv øving er når man ikke har noen tydelige mål for øvingen. For en musiker betyr det gjerne at man kjører gjennom kjent stoff på autopilot. Dette stoffet er komfortabelt å spille og man blir ikke usikker i møte med et vanskelig og ukjent stykke. Grøterud presiserer at man selvsagt blir bedre av naiv øving, men man får ikke brukt tiden fullt ut, og man når gjerne et platå der fremgangen stopper opp.

Den andre tilnærmingen er en gjennomtenkt og bevisst øving. Dette er når man har et tydelig mål for økten og har tenkt gjennom hva som trengs å øves på. Ofte kan disse øvingsøktene være mye kortere og mer intense enn vanlig øving. Det er begrenset hvor lenge mennesker klarer å fokusere på en utfordrende aktivitet, og derfor er det ofte mer gunstig å øve effektivt i kort tid og ta gode pauser.

Øvehjulet

Noe av det viktigste for den gjennomtenkte øvingen er at man får et reflektert forhold til sine egne ferdigheter. Øvingsprosessen kan presenteres i form av et «øvehjul», som starter med analysen av oppgaven man har foran seg og veien fram mot fremføringen, via øvingsmål, gjennomføring av øving, tilbakemelding og evaluering.

– I analysen er det viktig å være dønn ærlig med seg selv. Ellers øver man ikke nok på de riktige tingene, særlig det som er vanskelig, sier Grøterud

Etter man har redegjort for hvor man står og hva man behøver bli bedre på, gjenstår det å finne ut hvordan man kommer seg dit man ønsker å være. Slik får man et mål for øvingsøkten. Grøterud benytter en metodikk som han kaller for evaluering 3+3. Denne innebærer at man finner tre ting som man gjorde bra og tre ting som man har lyst til å videreutvikle etter hver øving. Denne evalueringen øker motivasjonen og gjør at de framtidige øktene blir mer effektive, uten å utelukkende fokusere på det negative.

Illustrasjon av Anders Hall Grøterud.

 

Et øvescenario

August Schieldrop er tubaist og deltager i Crescendos mentorprogram fra 2020. Under ett av Superøving-seminarene viste Schieldrop fram et vanlig scenario, der han øver på et utdrag før et prøvespill. Stykket var fra Berlioz’ Symphonie fantastique. Først spilte han slik han ønsker at det skal låte. Etter opptredenen kommenterte han det for salen:

– Nå var det ikke akkurat slik jeg ville at det skulle låte, men noenlunde i nærheten av der jeg ønsker å være. Og det er viktig å vite hvor man skal, dersom man skal sette seg noen mål for å komme opp på det nivået man ønsker. Da er det nødvendig å identifisere de problemene man allerede har, for å kunne gjøre noe med dem.

Schieldrop spilte så det samme utdraget for salen, men denne gangen på det nivået han faktisk er. Nå kom forbedringspotensialet mye tydeligere fram.       

– Som dere hørte der, var det en ganske stor forskjell. Pulsen var ikke like god som første gangen. Tubaens rolle blir ofte som en slags basslinje i et orkester, og da er det utrolig viktig med jevn puls. I tillegg bommet jeg på topptonene. Så da har jeg identifisert de to største problemene mine, og jeg vet veien videre, forklarte Schieldrop, og la til at man også kan få noen andre til å lytte og analysere hva som kan forbedres.

Bård Monsen, August Schieldrop og Anders Hall Grøterud under seminaret «Superøving» 14. november i Oslo. Foto: Who Dares Media

 

Ulike typer mål

Man kan ha ulike typer mål med øvingen. Schieldrop hadde i sitt scenario et mål om å lykkes på et prøvespill – dette kan kalles et resultatmål. Selv om det kan være viktig med et mål om å gjøre en god konsert eller opptreden, så er ikke dette noe du har kontroll over selv.

Grøterud, som har bakgrunn som idrettspsykolog, siterer Karsten Warholms suksesstrener Leif Olav Alnes på at man må fokusere på det man kan styre. «Vi er ikke redde for å tape. Vi er redde for ikke å ha utvikling» sier Alnes i et sitat, og for Grøterud er dette et viktig poeng; ofte er det bedre å fokusere på langsiktig utvikling, enn enkelte prestasjoner som ikke ga det resultatet man håpet på.

– Det er det som ligger i å se på prestasjonene som ligger bak resultatet, identifisere forbedringsområder og gi oppgaver til en selv, som tar deg videre, sier Grøterud.

Derfor kan det være mer produktivt å ha såkalte prosessmål, ved for eksempel å stille spørsmålet: Hvordan skal jeg øve denne uka? Gjennom å løfte blikket fra eksterne faktorer man ikke kan kontrollere – som en jurybedømmelse – og heller rette det mot sin egen utvikling, kan man unngå å miste motet. I tillegg kan det å ha øvingsmål for den enkelte økten være veldig givende, da sikrer man gjennomtenkt, effektiv øving.

Leder for Senter for talentutvikling, Anders Hall Grøterud. Foto: Ellen Stabell

 

God og dårlig øving 

Et helt grunnleggende spørsmål er: Hva er egentlig øving?
– Alt som bringer oss nærmere det vi ønsker å oppnå, sier Bård Monsen, seksjonsleder for kammermusikk og strykere ved Barratt Due musikkinstitutt.

Han tar et eksempel med Paganini som var verdenskjent for sin spilling, men som nesten ikke øvde med instrumentet. Tiden hans gikk heller til komponering. I Monsens erfaring er det likevel noen forskjeller som kjennetegner god og dårlig øving.

God øving er når jeg er i kontakt med det jeg ønsker å oppnå. Når jeg vet hva jeg vil, og har en idé om hva som skal til, da blir det god øving. Dårlig øving er når jeg spiller for å unngå noe, for eksempel å spille surt. Øvingen min blir ofte dårlig hvis den eneste hensikten er å unngå å gjøre feil, sier Monsen.

Hvor mye?

Hvor mye bør man egentlig øve? August Schieldrop sier følgende:
– Et motto for meg er at jeg øver så mye jeg kan – godt. For meg betyr det at all øving som ikke er skikkelig god øving er bortkastet tid. Det å sitte og øve dårlig kan fort gjøre at jeg lærer meg ting dårligere og at jeg rett og slett blir dårligere til å spille, sier han.

Hva som er riktig øving varierer fra person til person og det finnes ikke noen fasit som passer alle. To av Norges dyktigste musikere, Christian Ihle Hadland og Guro Kleven Hagen, har to vidt forskjellige øvingsrutiner. Ihle Hadland kan sette seg ned ved et piano – og vipps så er det gått seks timer med god øving. Kleven Hagen øver derimot tre timer hver dag, men det er nøye planlagt og strukturert øving. Hun bruker blant annet aldri mer enn seks minutter på et vanskelig parti før hun går videre.

Det er dessverre ingen fasit på hvor mange timer man burde øve. Men én ting er forskere og musikere helt enige om: det kreves mange timer med øving for å bli god.
Det oppløftende er at hvis øvingen er både gjennomtenkt og effektiv, betyr det færre timer på øvingsrommet.

 

 

Om seminaret «Superøving»

 

 

Et tre timer seminar fra Senter for talentutvikling Barratt Due om anbefalt best praksis øving for musikere. Henter deler av sin metodikk fra toppidretten, og tar utgangspunkt i det som er felles for ulike instrumentgrupper. Seminaret er utviklet og avholdt av Bård Monsen, August Schieldrop og Anders Hall Grøterud er gjennomført for over 500 deltakere i seks byer i høst; Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo. Også Alf Richard Kraggerud, Johanne Haugland og Eldbjørg Hemsing har vært med som bidragsytere på enkelte seminarer. Prosjektleder for Superøving har vært Siri Schmidt Lindgaard.

 

Tekst: Øyvind Hamre

 

Se foredrag fra seminaret Superøving her:

Film av: Who Dares Media