Navn: Sigurd Greve, for tiden solooboist i Bergen Filharmoniske Orkester
Alder: 25
Bosted: Bor i Oslo / jobber i Bergen
Instrument: Obo
Det tok få dager inn i koronapandemien før jeg forsto at øving hjemme i leiligheten kom til å bli vanskelig. En av de jeg bor med insisterer på å synge med på alt jeg spiller – og han liker også å tygge på oborør.
Derfor ble jeg veldig glad da Norges Musikkhøgskole åpnet dørene igjen så jeg kunne øve på oborommet – det store kontoret med nummer 411.
Oborommet er stort og fullt av noter og utstyr. Ettersom en av obolærerne bor i Tyskland, er det veldig ofte ledig slik at vi studenter kan øve her.
Rommet har et helt ålreit flygel, så man kan sjekke klaverstemmene på stykkene man spiller. Det er alltid lurt!
Rommet er utstyrt med et speil i helfigur, så man kan kontrollere at man ikke gjør masse rart mens man spiller.
En vanlig øvedag er det egentlig ingenting som heter i min bok. Det er såpass variert hvor mye eller lite jeg øver, avhengig av hva jeg skal ellers den dagen. Nå har jeg en fulltidsjobb som solooboist i Bergen Filharmoniske Orkester, så da har vi stort sett alltid orkesterprøve 10-14. Likevel synes jeg det er viktig å gjøre noen grunnleggende ting alene hver dag. I tillegg må jeg forberede repertoaret fremover, både i og utenfor orkesteret.
Planlegger du øvingen eller skriver logg?
Jeg begynte 1. januar å notere ned alt jeg spiller i et iPhone-notat. Det er veldig fint å ha en slik oversikt!
Bruker du metronom og på hvilken måte?
Iblant møter jeg musikkpassasjer som føles teknisk uspillbare. Da er min taktikk å spille det så langsomt at jeg umulig kan gjøre feil. Jeg setter metronomen på det tempoet og spiller passasjen 15 ganger uten feil. Klarer jeg dét, skrur jeg opp tempoet litt. Men ikke for mye om gangen!
Filmer du øvingen din?
Før viktige hendelser som prøvespill, solokonserter eller eksamen tar jeg opp – mye. Iblant liker jeg også å ta opp spilletimer hvis jeg føler at jeg eller læreren virkelig kommer inn på noe viktig. Da er det kjekt å høre på i etterkant.
Hvilke øvetips har hjulpet deg mest?
Sett på stoppeklokke – og ta pause etter 20 minutter, uansett!
Hva øver du mot akkurat nå?
Om noen uker skal vi spille Beethovens 3., Eroicasymfonien. Den har en veldig eksponert og solistisk obostemme. Den står fremst på notestativet akkurat nå. For tiden prøver jeg også å spille litt på solostykkene av Telemann eller Bach hver dag – det er sunt!
Repertoar og dirigent for Ung Filharmoni 2021 er offentliggjort: verket de unge talentene skal bryne seg på blir Rachmaninoffs Symfoniske danser. Et verk som vil falle i smak hos de fleste, mener Sigyn Fossnes ved Barratt Due musikkinstitutt.
– Stykket er veldig sprudlende og virtuost, og det er gøy for alle instrumenter. Alle vil møte på spennende utfordringer, uansett hvor man sitter. Musikken er veldig dansende og lett tilgjengelig – det er vanskelig å mislike, sier Fossnes.
Likevel er det et stykke som er krevende å spille og passer bra for unge utøvere som liker musikalske utfordringer.
– Rent teknisk er det noe å bite i for alle instrumenter – ingen vil kjede seg. Heldigvis er det nok av tid til å mestre verket på Ung Filharmonis tre samlinger, med mange gruppeøvelser og enkelttimer, sier Fossnes.
Ung Filharmoni-deltakerne samlet seg på Rønningen folkehøyskole i sommer. Les hvordan den ble.
Dirigent for Ung Filharmoni 2021 blir taiwansk-amerikanske Mei-Ann Chen fra Chicago Sinfonietta. Et spennende valg, mener Alex Taylor, kunstnerisk plansjef i Oslo-Filharmonien.
– Chen gjestet Oslo-Filharmonien første gang i juni 2019 og gjorde stort inntrykk. Vi fikk veldig gode tilbakemeldinger fra musikerne, som berømmet hennes musikalske instinkt og tydelige slagteknikk. Hun fremstår også hjertevarm og omtenksom, sier Taylor.
Chen har vist entusiasme for prosjektet Ung Filharmoni, som også var en viktig faktor i valget av henne i dirigentrollen.
– Etter konserten pratet vi lenge om Ung Filharmoni. Hun ble veldig begeistret over prosjektet og synes det var en fantastisk idé. Dette kommer hun til å gå helhjertet inn i, sier Taylor.
Hva kan de unge talentene vente seg av Chen som dirigent?
– Hun er tydelig på en varm måte. Under konserten med Oslo-Filharmonien var hun musikalsk uttrykksfull, noe som gjorde at hele konserten løftet seg. De kan vente seg en inspirerende opplevelse.
Vil du holde deg oppdatert på det siste innen talentutvikling? ABONNER PÅ SENTER FOR TALENTUTVIKLINGS NYHETSBREV
Tidligere har prøvespillet bestått av utdrag fra kommende års stykke, pluss et selvvalgt verk. I år er det endret. Prøvespill-repertoaret skal nå ligne mer på det man vil møte som profesjonell musiker.
Henninge Landaas er bratsjist i Oslo-Filharmonien og leder for Ung Filharmonis fagutvalg. Hun mener det nye prøvespillet vil gjøre de unge bedre forberedt til det man møter senere i karrieren.
– Vi ønsker at den erfaringen man høster fra prøvespillet til Ung Filharmoni skal være så lik som mulig prøvespill til videre studier, vikarjobber og faste orkesterjobber, sier hun.
Neste års prøvespill består derfor av 2-3 standardutdrag fra orkesterlitteraturen, samt et obligatorisk verk (fra en liste med noen få alternativer). I tillegg skal man fortsatt spille noen sentrale utdrag fra neste års verk, Symfoniske Danser av Rachmaninoff.
Landaas mener det er viktig å øve på prøvespill, som på alt annet. Dette vil derfor være en viktig erfaring å ta med seg videre.
– For hver gang man prøvespiller, stiller man litt sterkere enn forrige gang. Man vil etterhvert bygge seg opp erfaringer man kan dra nytte av hele livet som musiker. Derfor ønsker vi å tilpasse prøvespillet til Ung Filharmoni så godt som mulig til det man møter senere i livet, sier hun.
Standardutdrag er noe alle aspirerende orkestermusikere må bli godt kjent med, forklarer Landaas.
– Dette er utdrag fra stykker som blir brukt av de fleste orkestrene under prøvespill. Disse vil man antageligvis møte på senere, kanskje allerede på neste prøvespill. Nytt av året er også at vi vil at alle spiller ca. 3 min fra et obligatorisk verk. Dette vil også minne om det man møter senere og vil være god trening, mener hun.
Totalt sett er omfanget som tidligere prøvespill til Ung Filharmoni. Nytt av året er også at alle spiller a capella, altså uten akkompagnement på piano.
Klikk her for å se prøvespillutdragene.
Fakta om Ung Filharmoni
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Sandra Lied Haga (26) utmerket seg tidlig som cellist. Hun er Crescendo-musiker og vant Equinors talentstipend i klassisk musikk i 2019, så vel som en rekke andre internasjonale priser. Hun har spilt med flere store orkestre og verdenskjente musikere som Janine Jansen, Anne-Sophie Mutter, Yo-Yo Ma og Leif Ove Andsnes.
Det neste steget var å spille inn sin debut-plate. Hun forteller oss om veien dit.
Din debut-plate ble utgitt i mai og har fått strålende kritikker. Blant mange andre gir the Independent den fem stjerner, og tyske Glarean skriver at din innspilling setter mange anerkjente artister og plateselskap i skyggen. Hvordan begynte det hele?
– Alt begynte med at Simax Classics tok kontakt og lurte på om jeg ville utgi min debut-CD hos dem. Det var jeg selvfølgelig interessert i, det er et virkelig flott og anerkjent plateselskap. Etter det startet prosessen med å finne ut hva jeg skulle spille inn, hvor og med hvem.
– Det endte opp med fantastiske State Academic Symphony Orchestra of Russia “Evgeny Svetlanov” og Terje Mikkelsen som dirigent, det var helt utrolig å få gjøre noe sånt. Det var som en drøm, sier hun.
Sammen spilte dere Tsjaikovskijs Rokokkovariasjoner op. 33 og Dvoraks Cellokonsert i h-moll. Forbereder du deg annerledes til en CD-innspilling sammenlignet med en konsertopptreden?
– Selve forberedelsen er ikke så annerledes. Det krever mye øving før både en konsert og en innspilling. Forskjellen er at en CD-innspilling skal bli stående for ettertiden, så man må være veldig oppmerksom på hvordan resultatet blir: innspillingen blir ansett som din tolkning av verket.
Resultatet har blitt godt mottatt. Andrew McGregor i BBC sier at du har en “vidunderlig rik tone” og at du åpenbart er en cellist som allerede kjenner sin “musical mind”. Hvordan arbeider du for å finne nettopp din tolkning?
– Min filosofi har alltid vært å følge min musikalske intuisjon. Jeg er veldig intuitiv i dagliglivet og også i musikken min. Ofte spiller jeg bare det jeg føler og det skjer uten at jeg kan forklare hvordan, sier hun og fortsetter:
– Jeg har alltid hatt en forestilling om hvordan musikk skal være og så forsøker jeg å kommunisere det ærligst mulig. Det er alltid klart inni meg hvordan jeg ønsker det skal høres ut – kunsten er å formidle det til andre.
Føler du på et større press eller mer nerver under en innspilling?
– I forkant var jeg spent. Jeg hadde ikke mye innspillingstid, egentlig for lite, og dette var den eneste sjansen jeg hadde. Om jeg ble syk, fantes det ikke noe ny dato for å spille inn i en av verdens mest berømte og fantastiske konsertsaler.
– Jeg lurte mye på om jeg kom til å bli nervøs, men alt føltes så utrolig riktig da jeg satt i den vakre salen i Moskva. Det var det motsatte av hva jeg hadde trodd, og jeg husker at jeg tenkte: det er her jeg vil være. This is it, sier hun.
Hvor mye øver du?
Jeg øver vanligvis 3-4 timer hver dag.
Hvordan strukturerer du øvingen din?
Jeg liker å dele opp øvingen, så jeg slipper å gjøre all øvingen på en gang. Gjerne to store økter med små pauser, for eksempel: først 1,5-2 timer på morningen, og deretter 1,5-2 timer på ettermiddag/kvelden. Selvfølgelig med pauser innimellom. Verken konsentrasjonen eller leppene klarer å øve 3-4 timer i strekk.
Hva MÅ du ha for å få til en god øving?
Jeg må ha sovet nok og spist nok!
Og helt til slutt: Hvem sitt øvingsrom vil du gjerne se?
Jeg vil gjerne se øvingsrommet til Sigurd Greve!
Mester-svenn-tradisjonen er en undervisningsmetode som går tilbake flere årtusener. Tidligere var det slik kunnskap om håndverk og yrkesmetoder ble videreført, enten det var i smia, hos bakeren eller ved klaveret.
Nå blir mester-svenn-tradisjonen stadig mer avleggs i de fleste yrker og erstattet av alminnelig undervisning. Men klassisk musikk utpeker seg fortsatt som en arena der unge talenter blir formet og opplært gjennom møter med mestere.
Et slikt mestermøte skjedde på Klavertiltakets sommersamling. Mikkel Berg-Eriksen (17) fra Oslo spilte Beethovens sonate op. 101 for pianist Håkon Austbø. Det ble et formativt møte.
Mikkel Berg-Eriksen deltok også på fjorårets Klavertiltak og ankom årets samling med høye forventninger.
– Det er sjeldent jeg møter så mange pianister på et høyt nivå samlet. Det er lærerikt og en liten realitetsorientering, jeg ser hvor nivået ligger og hvordan andre pianister jobber, sier han.
Høydepunktet på fjorårets Klavertiltaket var for Berg-Eriksen mesterklassene med kjente norske pianister. Det var noe helt spesielt å komme så tett på.
– Jeg observerte hvordan de spilte og fikk en helt ny forståelse. Det er noe helt annet enn å se på et opptak. Nivået er så høyt at det nesten føles håpløst, men det er også motiverende: jeg får noe å strekke meg mot, sier han.
Fikk du med deg saken om samspillet mellom to unge musikere på Klavertiltakets sommersamling? Les her.
Før mesterklassen med Håkon Austbø hadde Mikkel Berg-Eriksen spilt Beethovens sonate op. 101 i flere uker med forskjellige lærere. Likevel fikk han mange nye innspill og han fikk sansen for Austbøs tilnærming til undervisning
– Bak alt Håkon Austbø sier er det et intellektuell grunnlag. Det fremstår ikke bare som hans egne meninger, det ligger mye kunnskap bak alle kommentarer, sier han.
I tillegg til Håkon Austbø fikk deltagerne mesterklasser med kjente musikere som Håvard Gimse, Christian Ihle Hadland, Ida Bryhn og Silvia Moi på Klavertiltakets sommersamling. Mikkel Berg-Eriksen beskriver mesterklasser som noe av det mest nervepirrende han gjennomgår som musiker.
-Det er utrolig skummelt, men ekstremt lærerikt. Du får undervisning på konsertopptreden din foran et publikum. Det er en slags rar blanding mellom konsert og undervisning – ingen andre kunstformer har en slik tradisjon, sier han.
Tross nerver blir Mikkel Berg-Eriksen sittende igjen med verdifulle innspill og innsikt etter timen med Håkon Austbø.
-Jeg tok med meg at jeg har veldig mye å øve på. Jeg har alltid et forbedringspotensiale og det kommer utallige nye kommentarer. Det er noe jeg har brukt lang tid på å legge fra meg: en opptreden blir aldri perfekt, sier han.
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
Håkon Austbø er en internasjonalt anerkjent pianist, særlig kjent for sine tolkninger av Messiaen og Skrjabin. Han studerte i Paris, München og ved Juillard i flere år, og minnes fra sine studiedager at det ofte var en strengere tilnærming til mesterklasser. Man skulle spille etter den ‘riktige’ forståelsen som var blitt etablert av tradisjonen.
– Det er en tradisjon som fortsatt finnes i dag, blant annet i den russiske skolen. Det var også en annen tilnærming på 70-tallet, hvor det var studenten som skulle bestemme. Men begge deler er vi ferdig med nå. I våre dager virker en slike mester-svenn-tradisjoner avleggs, alt skal være demokratisk, mener han.
Håkon Austbø foretrekker selv en mellomting.
-Slik jeg oppfatter det, skal det være en vekselvirkning mellom mester og svenn. Sammen skal de søke den riktige veien for akkurat den eleven og ikke hva tradisjonen sier er den riktige veien. Det sistnevnte har jeg alltid hatt motstand mot, sier han.
Da vi møter Austbø på Klavertiltakets sommersamling, har han akkurat har undervist en rekke mesterklasser om Beethoven. Han trekker frem disse som et eksempel:
-Jeg har jobbet med tre Beethoven-sonater i formiddag. I dette repertoaret er det lett å lene seg på en tung tradisjon og si at den sonaten må spille slik og slik. Jeg tror ikke på det. Hver enkelt musiker må finne sitt eget klangrom i verket, sier han og legger til:
-Det må baseres på kunnskap og der kan jeg hjelpe til. Men jeg er særlig opptatt av hvordan hver enkelt nærmer seg musikken og hvor den tolkningen kommer fra.
Fakta om Nasjonalt klavertiltak
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
I år vant Ina Han Brekke (17) plassen som konsertmester for Ung Filharmoni.
Konsertmesteren fungerer som et bindeledd mellom orkesteret og dirigenten, og sitter helt forrest på førstefiolin. Under høstsamlingen i uke 40 skal Han Brekke samarbeide tett med Elise Båtnes, konsertmesteren i Oslo-Filharmonien.
Vi tok en prat med dem om deres forventninger og tanker rundt konsertmesterrollen.
For Ina Han Brekke var det tydelig hvorfor hun skulle søke på rollen: det blir en helt ny erfaring for henne.
– Å lede andre er en veldig god erfaring å ha. Det er noe helt annet å være konsertmester, man må lede mer. Det er en slags nøkkelrolle, sier hun.
Det følger mer ansvar med rollen også og større kompleksitet. Likevel tar Han Brekke det på strak arm.
– Det er et ansvar å sitte foran, om du ikke teller riktig er det vanskelig for de andre å komme inn. Det er en stor terskel å overkjøre lederen. Men jeg føler meg godt forberedt, jeg kjenner til blåsernes stemmer og har øvd på å sette inn riktig, sier hun.
Dagny Mehus stod også ovenfor sin største utfordring hittil på årets Ung Filharmoni-sommersamling. Les saken her.
Elise Båtnes har vært konsertmester i Oslo-Filharmonien gjennom flere år. Hvordan ser hun på rollen?
– Jeg tenker på rollen slik: man skal spille stemmen sin som en solist og med samspill som i kammermusikk. I tillegg skal man lede orkesteret og da behøver man et kroppsspråk som er lett å følge. Helt til slutt må man ha oversikt over partituret, man har samspill med blåserne så vel som strykerne, sier Båtnes og legger til:
– Det er på mange måter den ultimate kompleksiteten. Alle ledd av hva man kan gjøre som utøver er til stede – og i tillegg skal man også ha soloer.
For øyeblikket er det ledig stilling som konsertmester i Oslo-Filharmonien. Hva ser du etter i en konsertmesterkollega, Elise Båtnes?
– Jeg ser etter en god utøver, først og fremst. Personen må være interessert i samspillet og tenke kammermusikalsk om det å spille. Man må også ha en egen oppfatning om musikken, ta det dirigenten sier og gjøre det til sitt eget, sier hun.
Båtnes sier hun ser mange kvaliteter i Ina Han Brekke, både som utøver og leder.
– Hun er en sterk som utøver, så hun kan fokusere på andre ting enn å spille riktige toner. I tillegg er hun tydelig i kroppsspråket. Om det er en usikkerhet i første prøve, så går Ina foran med et godt eksempel og drar med seg gjengen, sier hun.
Fikk du med deg saken om hvordan årets sommersamling for Ung Filharmoni ble? Les her.
Han Brekke ser mest frem mot å erfare det å lede andre og hva det vil si å være konsertmester. I tillegg er Ung Filharmonis avslutningskonsert alltid et høydepunkt.
– Det er en helt utrolig opplevelse å spillle med et dobbelt orkester og å spille med Oslo-Filharmonien. Det er gøy å oppleve personlighetene til OFO-musikerne og få spille med dem, sier Han Brekke.
Og i tillegg lede dem som konsertmester?
– Ja, det blir stort.
Fakta om Ung Filharmoni
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Navn: Maria Ose
Alder: 22
Bosted: München/Oslo
Instrument: Fløyte!
Eg krever ikkje mykje av øverommet mitt, da dette fort blir eit lite lagerrom på eit hotell eller eit trangt soverom på besøk hos familien, men eg set pris på nok plass til å stå behageleg og eit vindauge til både lys og frisk luft.
På rommet mitt i München har eg god golvplass og eit mjukt, godt teppe som gjer det meir komfortabelt å stå i fleire timar. Godt dagslys skin frå vindauget og inn på notane.
Sidan det ikkje er så mykje av den kjære vestlandsnaturen i byen, har eg nokre inspirasjonsbilete på veggen som eg kan sjå på når eg improviserar eller drøymer meg vekk med musikken.
Eg har gjerne litt juice, frukt eller bær i nærheten for å holde hovudet i gang!
Hvor mye øver du?
Det varierer utifrå kva eg øvar til og dagsform og kan vere frå 3-5 timar, men eg pleier å halde meg på rundt 4 timar kvar dag.
Hvordan strukturerer du øvingen din?
Eg pleier ofte å dele opp dagen i timesøktar, og den igjen i to halvtimesøktar, og øvar gjerne eitt stykke per time. Da har eg fire bolkar som eg fordeler ut over dagen.
Hva MÅ du ha for å få til en god øving?
Eg brukar metronomen mykje, mest til å øve inn tekniske passasjar. Dersom motivasjonen sviktar MÅ eg ha noke å spele musikk på, så eg kan finne inspirasjon frå favorittane mine.
Sanne Suh Berger (17) kommer fra Finnsnes i Troms og er mest vant med å øve og opptre alene. Mer enn de fleste andre instrumentgrupper, sitter pianistene mye alene på øvingsrommet.
Da passer det godt at tema for Klavertiltakets sommersamling var samspill. En viktig del av pianistens virke er samspillet med andre – enten det er en operasanger eller et orkester.
I løpet av én uke fikk Sanne bryne seg på begge.
Ung Filharmoni har i fem år dannet fulle orkestre som spiller side om side med Oslo-Filharmonien, men i år er første gang en pianist spiller med orkesteret. Sanne Suh Berger vant stillingen.
Hvordan var det å spille med orkesteret?
– Jeg satt lenge alene og øvde på verket uten å skjønne hvor vakker musikken var, jeg forstod ikke sammenhengen. Men under gjennomgangen så jeg alle bitene bli puslet sammen og forstod at jeg var en del av en helhet.
– Når orkesteret først kom sammen, ble det så utrolig fint. Jeg fikk lyst til å gråte, sier hun.
Var det en stor overgang fra øving alene til å være en del av et orkester på åtti musikere?
– Det er en stor forandring, men det føles fint å være i bakgrunnen. Alt avhenger ikke av meg og det er avslappende. Likevel er det skummelt når dirigenten gir tilbakemelding – når han henvender seg til piano, er det bare jo meg han snakker til!
Silvia Moi er ansatt ved Den Norske Opera & Ballett og har innehatt viktig roller i forestillinger som Mozarts Tryllefløyten, Verdis Maskeballet og mange flere. Under årets sommersamling spilte hun lieder og romanser med flere av de unge pianistene.
Det er to instrumenter: sanger og piano. Pianister kalles ofte akkompagnatør, altså en som støtter eller ledsager din solostemme. Oppleves det slik?
– Nei, det er heller en likeverd i samspillet, det handler om å leke med musikken og være til stede sammen. Vi forsøker å løsrive oss litt fra notene og skape i øyeblikket.
Hvordan arbeider dere?
– Vi snakker sammen først, om hvordan vi forstår musikken og tolker teksten. Og underveis er det et kontinuerlig samarbeid hvor vi lytter til hverandre og utforsker hva vi kan gjøre annerledes. Selv om vi har noter er det som en improvisasjon.
Hva tenker du er verdien av å jobbe med en sanger?
– Det gir dem en ny forståelse av tekst, som har en like stor musikalsk påvirkning i verket som selve musikken. I språket er det en musikk som de kan bruke i sin musisering, det er en ny dimensjon.
– Sanne er veldig musikalsk og plukket opp dette med en gang, det ble et spennende samspill, sier Moi.
Uken før sommersamlingen, fortalte Sanne oss at å spille med fiolinist Atle Sponberg var fjorårets høydepunkt. I år gledet hun seg mest til å spille med operasangerinnen Silvia Moi.
Så hvordan var det, Sanne?
– Det var helt fantastisk, hun var skikkelig flink. Det var veldig annerledes enn å spille med fiolin: sangere må puste og de er mer att og fram i tempo. Det blir mer impulsivt siden de synger en tekst. Jeg må tenke samspill på en annen måte enn med orkester eller fiolinist, sier hun og legger til:
– Vi samarbeider veldig tett når vi spiller, det blir et slags bånd – en helhet med bare vi to.
Fakta om Nasjonalt klavertiltak
|
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Meld deg på Senteret for talentutviklings månedlige nyhetsbrev her: ABONNER PÅ NYHETSBREV
Hvor mye skal man øve i løpet av sommerferien? For noen er det en mulighet til å ta igjen tapte timer på øvingsrommet, for andre er det etterlengtet avbrekk.
Uansett hvilken situasjon man er i, mener pianist Gunilla Süssmann det er viktig lade batteriene og å kjenne på savnet etter å spille.
Etter 25 år som konsertpianist fikk Süssmann diagnosen fokal dystoni i høyre hånd; en tilstand som blant annet kan forårsake kramper og lammet motorikk. Hun var nødt til å gi seg som pianist, noe hun tidligere har beskrevet for Senter for talentutvikling.
– Jeg ødela meg selv, det gikk på helsa løs til slutt, sier hun.
Som ung var Süssmann en over gjennomsnittlig dedikert musiker. Hun forteller at hun øvde opptil 15 timer hver dag ved klaveret og at dette førte til en form for isolasjon fra omverdenen.
– Som pianist skal man vare lenge og man kan brenne ut. Jeg brant veken i begge ender, hvor skal man gå da? sier hun.
Som ung pianist øvde Süssmann gjennom alle ferier. Nå ser hun at det ikke var bærekraftig i lengden.
– Jeg var livredd for alle ferier. Jeg fryktet at noen skulle tvinge meg til å ta fri slik at jeg mistet mye øvingstid. Det endte med at jeg kom tilbake fra ferien ganske sliten, mens de andre var uthvilte og opplagte.
Vi pratet med Gunilla Süssmann på Klavertiltakets sommersamling og hun gjenkjente mye av de unge pianistenes brennende engasjement.
– De er inne i en konsentrasjonen nå som inspirerer til timelange økter og gir dem en ustoppelig lyst til å fortsette. Jeg tror det er livsfarlig å drepe den gnisten, men øvingen må heller ikke føles som et usunt press. Det skal være en sprudlende forskertrang, heller enn frykten for å feile, mener hun.
For å kunne opprettholde et sunt fokus er det viktig å koble helt ut. Da kjenner man suget etter å spille.
– Om man aldri skrur av, blir det umulig å fordøye ny informasjon på en konstruktiv måte. Det er som forskjellen mellom å ha sovet en natt og ikke å ha sovet noe. Hvis man dropper å ta ferie en sommer, får man ingen sult etter å komme tilbake igjen, sier hun og fortsetter:
– Musikk er noe man skal lengte etter. Den kjærligheten til musikken er noe man skal få lov til å savne og glede seg til å komme tilbake til. Jeg tenker at sommerferien er en fantastisk mulighet til å koble skikkelig av. Men samtidig, hvis du har innmari lyst til å spille et Bach-preludium – så gjør det.
Det er lett for unge musikere å føle et press på å øve hver dag, men ifølge Süssmann har også profesjonelle musikere et behov for å koble av.
– Jeg kjenner mange proffe musikere som tar seks uker ferie. De er på turné hele året og det er helt umulig å se for seg den livsstilen uten en lang ferie hver sommer, sier hun.
Seks uker er kanskje mer enn mange trenger. Likevel kan sommeren være et viktig avbrekk i en klassisk musikers liv, når kalenderen stadig blir fullere.
– Det er blitt så mange nye festivaler og samlinger for unge musikere – som er helt fantastiske tilbud. Men det betyr også at året fått flere ekstra sesonger og da er det enda viktigere med balanse. La kroppen få hvilt og nullstilt seg, avslutter Süssmann.
Tekst: Øyvind Hamre/Senter for talentutvikling
Strykere får erfaring med kammerspill allerede fra en ung alder – men mange unge blåsere kan gå gjennom hele utdanning uten å spille i et blåseensemble.
Det ønsker Oslo Kammerakademis sommerkurs å bøte på. Det ble opprettet i 2018 av musikerne i Oslo Kammerakademi for å hjelpe fram morgendagens ledende norske blåsere, og det er støttet av Sparebankstiftelsen, Instrumenter i Fokus og Senter for Talentutvikling.
I år 25. juni – 1. juli samlet 37 unge blåsere fra hele landet seg på Toten folkehøgskole for en uke med kammermusikk, mesterklasser, og mye mer.
– Dette kurset fremmer mange av de verdiene vi er opptatt av å bidra til, sier Anders Hall Grøterud ved Senter for talentutvikling. – Deltakerne utvikler ferdigheter, ansvar og selvstendighet i samspillet på høyt nivå, og kurset er i prinsippet åpent for de mest motiverte utøverne fra hele landet. I tillegg får de en oppdatert virkelighetsoppfatning på spillet sitt. Både i møtet med de erfarne musikerne og de andre unge utøverne, sier han.
David Strunck er kunstnerisk leder i blåseensemblet Oslo Kammerakademi (OKA), i tillegg til å være solo-oboist i Oslo-Filharmonien. Fra oppveksten og utdanningen i Tyskland har han fått med seg en forkjærlighet for harmonimusikk.
– Blåseensembler var veldig populære i klassisismen og derfor har vi utrolig mye vakker musikk skrevet for dem. Men det er sjeldent i norden nå, selv om det er kjernebesetningen i et symfoniorkester, sier han.
For Strunck er det ingen tvil om at blåseensembler er viktig for utviklingen til unge blåsere.
– De spiller uten dirigent og har et mye større ansvar enn i orkester eller korps. Alle må vite når de spiller solo og når de støtter, og alle skal inn i en lederrolle og føre de andre, sier han.
Det er et bevisst valg fra musikerne i Oslo Kammerakademi om at de unge musikerne ikke spiller med dirigent.
– Det krever mye mer, de er nødt til å lytte og åpne ørene på en annen måte. Vi får ikke mye informasjon fra partituret, i kammermusikk må man virkelig lete etter sine oppgaver. Vi håper at vi gir dem en nysgjerrighet til å skape og gjenskape klassisk musikk – det er så mye mer enn å spille de riktige tonene til riktig tid, sier han.
Dette er tredje året de arrangerer sommerkurs og andre året på Toten. Egentlig var det flere deltakere fra både Finland og Sverige, men på grunn av innreiseregler fikk de ikke deltatt.
– Det var ingen problem å fylle opp de tomme plassene. Det finnes ikke noe lignende tilbud i norden, og vi er veldig glade for å kunne gjennomføre årets kurs.
Før Hedda Frøland (17) kom til OKAs sommerkurs på Toten, hadde oboisten fra Sandnes aldri spilt i et blåseensemble før. Det ble en øyeåpner.
– Det er utrolig gøy og helt annerledes enn hva jeg har har gjort tidligere. Vi har ikke dirigent, så i ensemblet må jeg lære meg å være selvstendig og selvgående. Samtidig er det viktig å lære at jeg ikke alltid er viktigst, jeg er en del av noe større, sier hun.
Likevel var det litt nerver før første opptreden.
– Første gang vi spilte var skummelt. Det var helt nytt for meg å lede ensemblet og det er ikke lett: jeg må spille slik at andre skal forstå meg og kjenne alle deres stemmer. Men dette er et trygt miljø, hvor alle vil hverandre vel og det går fint å feile, sier hun.
For å samle et blåseensemble trenger man obo, klarinett, horn og fagott – det kan være vanskelig. Det er det som gjør denne sommersamlingen så spesiell, mener Hedda:
– For meg er det helt unikt at så mange blåsere er samlet. Jeg blir inspirert av å møte musikere fra hele landet og se hvordan de jobber. Det er et godt miljø, vi tar vare på hverandre og pusher hverandre.
Børge Erikstad (17) er fra Oslo og spiller horn. Han trodde han kjente alle som drev på med blåseinstrumenter og klassisk musikk, men har fått mange nye venner på kurset.
– Dette er første gang jeg har møtt folk fra vestlandet og nord-norge som er glad i klassisk musikk på samme måte som jeg. Og musikken er en utrolig fin måte å bli kjent på, sier han.
Det sosiale står også sentralt i musikken – i ensemblene lærer man hvordan kommunisere mens man spiller og svare på hverandres musikalske fraser.
– Kammermusikk er spesielt siden vi må følge hverandre – for hver tone må jeg være i ett med noen andre og følge deres bevegelser. Man snakker med hverandre mens man spiller og utvikler en spontan musikalitet, sier han.
Det har også vært et inspirerende møte med instruktørene. Alle deltakerne får enkelttimer med flere forskjellige lærere, i tillegg til at de instruerer ensemblene.
Børge er imponert over instruktørenes personlige kjennskap til alle stykkene og trekker frem konserten med Oslo Kammerakademi alle fikk se på første dagen som et av samlingens høydepunkter.
– Det var den første konserten jeg var på etter at samfunnet stengte ned. Det var en stor opplevelse. Jeg synes det var så fint å se hvordan de danset og beveget seg til musikken, og hvordan de svarte hverandre musikalsk, sier han.
FAKTA
|
Tekst: Øyvind Hamre/ Senter for talentutvikling
