Gratulerer med ny jobb som konsertmester i KORK, Oda! Hvordan føles det?
Tusen, tusen takk! Det føles helt fantastisk. Jeg gleder meg enormt til å komme ordentlig i gang, bli bedre kjent med kolleger og ta fatt på alle nye arbeidsoppgaver.
Prøvespill og prøveuker har vært både veldig gøy og veldig krevende. Man lærer ekstremt mye av slike prosesser! At det skulle resultere i at jeg fikk jobb er rett og slett ekstremt stas.
Kan du si litt om hva jobben som konsertmester innebærer?
Som konsertmester er man et slags bindeledd mellom dirigent og orkester. Man skal tolke dirigentens intensjon, og lede an resten av orkesteret. Som konsertmester i KORK er jeg også i et lederteam med de andre konsertmesterne.
Vi har kanskje også et særlig ansvar for at alle har det bra på jobb, og bør ha et menneskelig overblikk i gruppa. Konsertmesterrollen er jo helt ny for meg, så jeg kommer til å lære vanvittig mye nå fremover om hva det vil si å ha et slikt ansvar.
Var konsertmester-rollen noe du hadde sett for deg da du begynte å studere?
Jeg har absolutt drømt om å være konsertmester! Jeg har alltid tenkt at det må være den ultimate blanding av å ha et ekstra ansvar samtidig som man er del av noe mye større enn en selv. Det skal også sies at jeg har vært i tvil om jeg noen gang ville ha «sjangs» på en slik rolle.
Vi holder på i en bransje preget av tøff konkurranse og mange dyktige utøvere, og uvissheten rundt hvordan en jobbhverdag kan bli seende ut har i perioder vært stor. Dette tror jeg mange føler på. Men det blir jo aldri noe av drømmen hvis man ikke søker!
Hva var det som gjorde jobben i KORK så interessant?
Det var mye som appellerte til meg med akkurat denne jobben. Først og fremst er KORK et utrolig allsidig orkester. De får være med på så mye forskjellig, og jeg hadde et veldig positivt inntrykk av miljøet. Jeg har opp gjennom årene hatt flere ulike lederverv både i musikken og på andre arenaer, og dette er noe jeg har trivdes godt med.
Å kunne ha en sentral rolle på et sted som KORK virket fantastisk gøy! Det er noe helt eget å være konsertmester.
Det medfører et stort ansvar, både som utøver på podiet og som kollega ellers. Rollen krever at man bruker hele seg, både skapende og kreativt, men også oppgaver man har som leder i forhold til konfliktløsning og videre ambisjoner for en gruppe. Det syntes jeg virket veldig spennende.
Tenker du på hvordan du i din nye rolle kan være med på å forme orkesteret?
Ja! Det er et veldig godt spørsmål, som er vanskelig å svare på før jeg har startet. Jeg har likevel tenkt en del på dette, også i prosessen med prøvespillet. Jeg synes KORK er flinke til å bruke sine kanaler og har – som del av NRK – en unik mulighet til å promotere seg selv, med store plattformer på sosiale medier. Kanskje har de et uforløst potensial overfor yngre målgrupper!
Jeg opplever at de aller fleste har kjennskap til orkesteret, og dette er en enorm fordel! De har klart å bli «Hele landets orkester» og jeg håper at stadig flere yngre føler at KORK også er deres. Så er det også et viktig aspekt at jeg selv er del av denne aldersgruppen. Det er fantastisk gøy at KORK tør å satse på en litt yngre musiker med mindre erfaring i en slik rolle. Dette tror jeg også på mange vis kan være med å forme orkesteret i årene fremover, fordi det viser at ting er i endring og at det er plass til mange typer musikere i orkesteret.
Å være ung og mangle erfaring kan føles som en byrde, men det er en enorm ressurs! Da stiller man gjerne åpen og lærevillig, og med et friskt utgangspunkt for å lære mest mulig om jobben man skal inn i.
Hvordan ser din egen musikalske og karrieremessige reise ut?
I barndommen holdt jeg på med det meste, fotball og dans og det som var, så kom jeg over en fiolinist på TV og spurte om jeg kunne få begynne å spille selv! Familien min driver ikke selv med musikk, men mamma stilte opp på forkurs for foreldre i Suzuki-gruppa på Kontra Kulturskole i Ski.
Etter noen uker med papp-fiolin begynte jeg å spille hos Agneta Holmer Mæland. Hun var helt fantastisk og jeg hadde noen veldig viktige år her før jeg begynte på Barratt Due da jeg var 10 år gammel. Jeg hadde det helt supert på kulturskolen, men det var en stor boost å komme til Oslo en gang i uken og møte så mange andre barn som var så interesserte i det samme som meg.
I etterkant er jeg evig takknemlig for de årene der, at jeg fikk holde på med mitt på min måte. Jeg husker fortsatt hvor skummelt jeg syntes det var med spilletimer og Gud forby, huskonserter i Kammersalen!
Men midt oppi det skumle var alltid mestringen størst og det var rett og slett helt utrolig å få være del av orkestrene på Barratt Due, reise på turer og få venner for livet.
Etter videregående flyttet jeg til Berlin for å studere ved Hanns Eisler i Berlin. Det var viktig for meg å oppleve noe annet enn Barratt Due og Oslo! Selv om det er fantastisk å gå på en liten skole, er det også mange utfordringer med dette – miljøet er lite, og man får en slags rolle i gjengen fra man er veldig ung. Det var befriende å flytte og se en helt annen type tilnærming til musikk og fiolinspill! Det var også tøft å komme fra lille Oslo og kjenne at man plutselig var én av fryktelig mange.
Jeg hadde noen veldig fine og veldig utfordrende år i Tyskland og det lærte meg kanskje først og fremst at det ikke finnes én vei til å bli god. Det var tøft å velge å reise tilbake til Oslo før jeg var ferdig med bacheloren, nettopp fordi jeg hadde denne forventningen om at jeg måtte fullføre der nede for å bli så god som mulig. Men man blir best når man har det bra og når man klarer å velge det som er riktig for en selv.
Iblant har jeg opplevd det som et slags ideal i den smale musikkverdenen vår at man skal reise til utlandet, studere og ha det innmari tøft. Min vei ble sånn, men jeg er uendelig glad for at jeg turte å avbryte og dra tilbake til Oslo før jeg var ferdig. Det var riktig for meg.
Stephan har vært en uvurderlig lærer, og verdien av å ha en lærer som kjenner deg, også utover det å spille, er enorm! Man er ikke bare fiolinist, først og fremst alt utenom.
Hva motiverer deg, og hvilke råd har du til fremtidige musikkstudenter som drømmer om en karriere i et orkester?
Det er mye som har motivert meg oppgjennom. Jeg har jo tidligere nevnt det sosiale – det er en forutsetning at man med jevne mellomrom erfarer det gode fellesskapet som følger med det å drive med musikk og at det ikke går for lenge mellom hver gang man gjør prosjekter eller lignende sammen med andre. Dette er jo også kanskje det fineste med orkesterlivet!
Det kan være ensomt å studere musikk fordi det krever så mange timer alene på et øverom. Det som kanskje begynner med en lidenskap blir som alt annet til slutt en jobb og plikt, og det kan være kjedelig i perioder. Selv har jeg aldri vært spesielt glad i å øve. Jeg har funnet mye styrke og glede i å forsøke å maksimere tiden man tilbringer på øverommet, slik at man får mest mulig tid til å gjøre andre ting ved siden av. Min erfaring er at øvingen også blir bedre når man ikke har altfor mange timer satt av. Da må man være effektiv og kjenner på raskere mestring.
Orkesterutdrag er en sentral del av prøvespill og det å ønske seg inn i et orkester. Jeg har selv tenkt mye på hvordan man best forbereder utdrag og føler meg virkelig ikke som noen ekspert. Men jeg tror mange mister litt av personlighet og særpreg når man spiller utdrag fordi man vet så tydelig hva en jury ser etter med det gitte utdraget.
Mitt tips må være å forsøke få så overskudd på de elementene en vet må være på plass, at man også får tid til å øve inn utdraget med full musikalsk frihet og overbevisning. Det tekniske skal selvsagt være på plass, men juryen ønsker å se hvem du er som musiker.
Alle mangler motivasjon til tider, så vi må slutte å romantisere alle andres liv og vaner, man klarer seg best på sin måte! Man må finne sin egen vei og stå inne for jobben man selv velger å legge ned, med sin tilnærming. Forsøk å finne ting du liker å spille ved siden av det du “må” gjennom.
Jeg tror det er en viktig forutsetning at musikken kjennes ut som ens egen greie, at man gjør det fordi man selv vil.
Jeg gikk selv inn til prøvespill i KORK uten noen andre forhåpninger enn at jeg skulle spille så bra jeg kunne, med størst mulig musikalsk overbevisning.
Mestringen er enorm når man får ros for noe så personlig! Det har vi alle kjent på. Det er skikkelig tøft å studere musikk, men det er også noe av det fineste man kan vie livet sitt til. Kudos til alle oss som tør!